Roturen

Artikkelen som sto i Vi Menn i begynnelsen av juni var kortet endel ned, så her er hele artikkelen fra turen…

Norge på langs I robåt:

Sommeren 2009 rodde jeg og to kompiser fra Lindesnes til Nordkapp i en Oselver. Turen vår på 2150 km tok oss totalt 34 døgn, og her har jeg tenkt å fortelle om noen av opplevelsene våre langs Norges kyst.

Grunnen til at vi ønsket å bruke en hel sommerferie på å slite ræven av oss på denne måten var ganske enkelt eventyrlyst. Bård og jeg har gått og gnagd på drømmen om å ro Norge på langs i robåt i flere år. Vi er glad i utfordringer, og vi så på denne turen som en fin utfordring både fysisk og mentalt. Høsten 2008 bestilte vi båten fra en båtbygger, og fikk med oss sistemann på laget, Vegar. Da var det ingen vei tilbake…

Forberedelser:

Før vi la av gårde tenkte vi mye gjennom hva som ville møte oss på turen. Vi hadde en ydmyk holdning både overfor dem som har rodd lange turer før oss, men ikke minst overfor vær og vind. Tidligere tiders fiskere, fangstfolk og oppdagere har lagt ut på langt tøffere og mer strabasiøse ferder både langs norskekysten og i ishavet, enn oss. Hos gamlegutta er det mange tøffe overlevelseshistorier om å møte det ukjente og å aldri gi opp, der Shackleton sin legendariske ferd i robåt fra Elefantøya til Sør Georgia nok er den mest kjente. Selv om vi i dag har moderne hjelpemidler som mobiltelefoner, sikkerhetsutstyr og tilgang til værmeldinger, er båten vår den samme som tidligere tiders båter.

For noen år siden ble en mann funnet omkommet ved sin forliste robåt utenfor Nordkapp, etter første dag på havet i et forsøk på å nå Lindesnes. I tillegg har både seilere og andre småbåter møtt sin skjebne langs Norskekysten. Disse tragediene og knallharde faktaene minnet oss på hvor sårbare vi ville være i en åpen robåt. Vi fikk høre fra enkelte kjente og ukjente at prosjektet vårt var et uansvarlig vågestykke. Spesielt fikk vi høre det etter at avisene skrev om turen vår! Mye synsing fra sofakroken i avisenes kommentarfelt! Noen kom også med velbegrunnet kritikk. Slik kritikk skal man ha respekt for, og det er sunt foran en tur som denne. Kritikken gjør at man skjerper seg og tenker nøye gjennom turen og sikkerheten rundt den.

Mange ting kan gå galt på en tur som denne. Vi visste at turen var gjennomførbar, men vi tenkte nøye gjennom hva slags sikkerhetsutstyr vi skulle ha med oss. Det går ikke an å kjøpe seg helt fri for farer ved å ta med sikkerhetsutstyr, men det reduserer farene betraktelig. Vi ble også enige om en intern policy om at dersom en av oss ville stoppe en etappe fordi vær og føre var for dårlig, så skulle vi stoppe. Det skulle ikke stilles spørsmål dersom en av oss følte at roingen ville gå på bekostning av sikkerheten. Da skulle vi stoppe og vente på bedre forhold. En slik ordning var en viktig forutsetning for å unngå at vi i kampens hete skulle pushe hverandre og båten ut over det som er forsvarlig.

Når det gjaldt hvilken vei vi skulle ro, var det egentlig aldri noe spørsmål. Vi planla fra første stund Lindesnes som startsted. Værforholdene er generelt sett snillere i sør med mindre strøm og tidevannsforskjeller. Derfor tenkte vi at det kunne være nyttig å starte fra sør, slik at vi gradvis ville tilpasse oss de vanskeligere forholdene i nord.  Dessuten er de nordligste fylkene de fineste, både med hensyn til midnattssol og bra fiske, derfor ville vi spare disse til sist.

Vi beregnet på forhånd å bruke 4-6 uker på å komme oss til Nordkapp, avhengig av værforhold. Vår målsetting var å komme oss til Nordkapp så fort som mulig, men samtidig ha fokus på å ha det kjekt på turen, og å nyte naturopplevelsene og fisket underveis.

Starttrøbbel med mye vind:

Det var tre spente karer som ble sluppet av på Lindesnes i midten av juni med båt og utstyr for en hel sommer på havet. Det blåste friskt rundt fyret, – Vi hadde vel egentlig ikke forventet noe annet… men vi tok oss likevel en prat med fyrvokteren om vær og føre før vi la av gårde. Etter en relativt rolig førsteetappe la vi oss sulten til for natten på Hidra. I løpet av dagen hadde vi gjort oss så mange nye erfaringer med båten at vi nesten hadde glemt å spise. Vi var alle skjønt enige om at en pose peanøtter hver, definitivt ikke ville være nok i det lange løp!

Den første delen av turen vår var preget av mye vind og flere meter høye bølger. Det var frustrerende å få første ufrivillige hviledag etter bare 1 dag i båten. Men naturen bestemmer, så det var bare å smøre seg med tålmodighet. Vi klarte heldigvis stort sett å bevare forstanden og fornuften, selv om vi utenfor Jærens Rev rodde i forhold som nok var på grensen av det forsvarlige. Her fikk vi flere brottsjøer inn i båten, og få ord ble vekslet oss imellom. Vi stirret bare stivt fremover og dro det vi var mann om i årene for å komme oss i land. Mye sjø betyr også sjøsyke, i hvert fall for Bård sin del. Sørlandskrabbene ble nok begeistret for et par porsjoner halvfordøyd Real Turmat, servert gulpende fra ripen.

Etter hvert bedret vindforholdene seg noe, og vi så vårt snitt til å pelle oss videre.

På vei fra Jæren utbryter plutselig Bård: ”en stein!” Vi skvetter til og setter alle i årene og forbereder oss på sammenstøtet. Steiner er det nemlig nok av på denne langgrunne strekningen, så et sammenstøt kan være alvorlig. I det samme beveger ”steinen” seg i vannet rett ved siden av båten. En sel! Vi senker skuldrene og ler. Sel traff vi forresten på hver dag under hele turen. Nysgjerrige stakk de hodet opp i kjølvannet av båten og kikket på oss. Flotte dyr, men jeg angret et par ganger på at ikke riflen ble med på turen… Det hadde smakt med en selbiff innimellom all tørrmaten! På vei over Boknafjorden passerte vi en fraktebåt som fløytet i hornet til hilsen. Vegar, som satt dypt inne i roingen , skvatt så voldsomt at det ristet i båten vår – til stor fornøyelse for oss andre! I Haugesund tok vi oss en stopp, og gikk hjulbeint opp på Egon hvor vi bestilte pizzabord. Vi var passe svett og skitten, så vi fikk en del blikk fra de andre gjestene. Men vi enset dem ikke, vi var sulten så såpass måtte de tåle!

Idylliske dager gjennom Sogn og Fjordane:

Etter en uke på sjøen kom vi til Bergen. Det var litt spesielt å komme ”hjem”, men likevel bare ha unnagjort ca en syvendedel av hele turen. Men det var ikke tid for hjemlengsel, så vi kom oss i båten neste morgen og satte kursen videre nordover. I Bergen merket vi at samtlige mann hadde gått ned flere kilo i vekt, så vi ble enige om å prioritere peanøttsmør og sjokolade litt hardere i tiden fremover.

Etter hvert som vær og vind stabiliserte seg, økte vi dagsetappene. Det var en god følelse å kjenne at hender og rygg gradvis ble sterkere og at de ble vant til lange arbeidsdager ved årene.

Gjennom Sogn og Fjordane fikk vi noen idylliske og varme dager, med mye roing innaskjærs i trange sund og fjorder. Vi nøt livet, og den gule sydvesten vi hadde med fungerte fint som solhatt gjennom varme sommerdager.

Da vi rundet Stadt fikk vi for første gang erfare fallvinder fra land. Dette er relativt sterke fralandsvinder som kan oppstå etter solnedgang. Fra å være flott og vindstille mens solen var oppe, blåste det plutselig opp etter solnedgang. Stadt sin majestetiske fremtoning, med høye fjellvegger som går rett i havet, gjør at man føler en sterk ærefrykt for denne plassen. Derfor følte vi oss ekstra liten når havet plutselig gikk hvitt rundt oss, og vi ble en solid erfaring rikere.

Da vi kom til Ålesund senere den kvelden var vi godt fornøyd med å ha bikket Stadt. Vi la oss til for natten på gjestebryggen midt i sentrum av Ålesund og kjøpte oss en feit burger for å feire delmålet på turen. Da vi hadde lagt oss i posene våre, fikk vi besøk av havnevakten som stusset litt over vårt valg av camp for natten. Han lot oss imidlertid få ligge, på nåde.

Vær og vind:

Været langs kysten endrer seg raskt. Et værskifte kan være skjebnesvangert  for en liten robåt dersom man er midt i kryssingen av et åpent havstykke. Vi hadde derfor under hele turen jevnlig kontakt med værmeldingen. Dessuten sørget vi for å prate med kjentfolk hver gang vi var i land, slik at vi holdt oss orientert om lokale strøm og vindforhold. Underveis gjorde vi oss en erfaring vi gjerne skulle vært foruten, nemlig at det stort sett blåste nordavind… De totale medvindsdagene våre kunne vi omtrent telle på en hånd! Etter hvert ble vi så vant til det at vi begynte å betegne svak motvind som ”medvind”, for å motivere oss for sure etapper.

Litt sør for Hustadvika fikk vi erfare at det ikke bare er havet man må ha respekt for på en tur som denne. Da vi var midtfjords begynte lynet å slå ned i fjellene rundt oss. Vi holdt det gående en stund til, men da uværet trakk innover mot oss fikk vi farten opp. De fem kilometerne inn til land ble unnagjort på rekordtid, og knapt et ord ble vekslet oss imellom. Kanskje med unntak av litt stille banning. Fiskestangen som sto oppreist i stangholderen i baugen nærmest ba om å bli truffet av lynet. Vi var derfor lite interessert i å oppholde oss i en båt under slike forhold… Vi kom oss til havn og fikk akkurat satt opp en gapahuk før himmelen åpnet seg og lysshowet begynte.

Vi snur litt på døgnet:

Etter hvert som vi kom nordover begynte tidevannet å spille en stadig større rolle for fremdriften i båten vår. Vi rodde ca 1 knop saktere i motstrøm enn i medstrøm, og dessuten krevde det mer krefter å ro motstrøm. Vi bestemte oss derfor for å legge om døgnet og ro når tidevannet var med oss. Vi fikk derfor to roøkter og to hvilepauser i løpet av døgnet. Den nye ordningen innebar at vi aldri fikk mer enn ca 4 timers hvile om gangen. Men det var en fin og effektiv ordning, og vi ble raskt vant til denne ”intervallsovingen”.

Som regel sov vi i lavvo, eller under åpen himmel på flytebrygger langs veien. Men innimellom fant vi ulåste nøst som vi tok oss friheten til å låne. Hvis været var dårlig var det godt å komme seg inn i et nøst og få tørket opp klær og våte kart. Et av nøstene vi sov i hadde til og med to sofaer, som raskt ble kapret av Vegar og Bård som var først inn. Takk for lånet til alle ukjente nøsteeiere forresten. Det er mulig det ble sluppet en og annen fis, men tror ellers at vi ryddet greit opp etter oss når vi dro! I Bjugnfjorden i Trøndelag hadde vi en litt stilig overnatting på et fyr midt i fjorden. Øyen var akkurat stor nok til at fyret fikk plass på den, og det minnet mest om fyret i barneboken ”Morfar er sjørøver”. Fyret var dessverre låst, men vi la oss til på bryggen utenfor og kokte oss et par blodferske torsk.

Nordnorge:

Da vi rodde inn i Nordland var nok et delmål nådd. Vi frydet oss over å endelig være i nordnorge, og vi feiret overgangen med en solid biff i Sandnessjøen. Det var godt å nå Nordland etter å ha lagt bak oss litt sure dager i Trøndelag med mye vind. Nordland er et flott fylke, og Helgelandskysten er nok den delen av Norge som gjorde mest inntrykk på oss. Her er det massevis av små øyer med lune viker og flotte sandstrender, samt et rikt dyreliv. Både Lundefugl og sel boltrer seg i havet, og i luften over svever havørnen.

Uansett hvor flott naturen var, vi måtte komme oss videre. Nordkapp lyste i det fjerne, og vi økte dagsetappene for å holde tidsskjema. Jeg hadde et bryllup å nå den 25. juli, og skulle jeg nå det så måtte vi bare peise på. Det ble flere solide etapper og vi fikk kjørt oss godt. Noe sør for Bodø begynte det visst å gå litt rundt for oss på slutten av en lang dag. Vi hadde da sett både trafikklys i sjøen og troll i fjellet… Da fant vi det tryggest å slå leir for kvelden.

Vår lengste etappe hadde vi fra Kjerringøy til Ramsund, en etappe på 140 km. Etappen ble såpass lang fordi vi så frem til en hviledag på hytten vår i Harstad. På denne etappen ble imidlertid Vegar febersyk, så han måtte pakke seg inn i soveposen og legge seg i baugen. Vi fortsatte uten ham gjennom hele Vestfjorden, og klappet til kai i Ramsund etter 28 seige timer ved årene. På hytten vår fikk vi sovet ut i seng for første gang siden Bergen. Det føltes godt, men vi ble raskt utålmodige etter å komme oss videre! Etter tre dagers landligge i Harstad, med litt fisking og god mat, var endelig Vegars sykdom over. Vi var da passe rastløse og mer enn klar for innspurten mot Nordkapp.

Finnmark, og langt mellom folk…:

Ferskvann kan være en utfordring å finne langs kysten i Finnmark. Eller, å finne ferskvann er ikke så vanskelig, men det kan være vanskelig å få tak i det. Etter å ha rodd over Lopphavet med overlevelsesdraktene på, var vi på vei inn Sørøysund når vannlageret begynte å bli skrantent. Ut i havet sildret det mange bekker, men der var verken folk eller brygger i mils omkrets. Et forsøk på å gå i land ble nesten fatalt da det kom en dønning som kastet oss inn i fjæresteinene. Vi kom oss akkurat klar av noen svære kampesteiner som truet med å knuse båten vår. Vi rasjonerte på vannet og rodde videre…

Gjennom Sørøysund synes jeg at jeg ser et merkelig kunstverk oppe i fjellene foran oss. Jeg grubler litt på det, og spør de andre: Ka e det for et kunstverk oppi fjellene? De andre ser på hverandre: Kunstverk?? Ka i helvete e det du prater om…? Jeg peker og viser. De andre ser bare en snøflekk, og jeg får en god porsjon tyn for kunstverket mitt.

Finnmark er et værhardt og åpent fylke, så plutselig lå vi værfast. Været skiftet på femøringen og vi ble regelrett tvunget inn i en fjord, hvor vi pent måtte bli til vinden stilnet. Vi lå værfast mange ganger på denne turen, men i Finnmark var det litt spesielt. I fjorden vi lå i var det verken folk eller dekning for mobiltelefon. Litt stusselig, men samtidig spennende å være så totalt overgitt til naturens forgodtbefinnende. Vi fant oss etter hvert til rette i den øde fjorden vår, og torsken beit villig så vi led ingen nød. Etter et døgn roet været seg og vi kom oss av gårde.

Mål!

I Hammerfest tok vi oss noen timers hvile i en ulåst arbeidsbrakke. Værmeldingen var bra for det neste døgnet, så utpå natten rodde vi videre på tidevannet. Stemningen i båten steg nå i takt med at målet vårt nærmet seg. Roingen var preget av skjærende synging, samt mye prat om alt vi skulle gjøre og ikke minst spise, når vi kom frem!  Magerøya møtte oss med blikkstille vann, noe som ikke er hverdagskost i de traktene. Vi nådde Nordkapp i strålende solskinn ved midnatt, nesten 5 uker etter starten ved Lindesnes. Målgangen vår kunne ikke vært bedre. På et blunk var alt slitet og de tunge dagene glemt. Målet vårt var nådd og vi følte oss som millionærer.  Vår gode venn Alfred hentet oss med sjarken sin utenfor Nordkapp og sammen tøffet vi innover mot Honningsvåg.

Vi feiret med en feit burger og pils i Honningsvåg. Dessuten smakte det godt med en dusj, den første dusjen siden Bergen!

Sjekk www.roturen.com hvor vi førte blogg og la ut bilder underveis.