Roturen

Vi er blitt enige om å skrive hvert vårt innlegg der vi oppsummerer turen, så her kommer Tor sine opplevelser fra turen:) 

Da var vi plutselig i mål… og det er en litt rar følelse..  Ikke en dårlig følelse, -men omstillingen fra å leve i en boble der vær, vind og progresjon i robåten har vært det viktigste, -til å bare ha fri er ganske stor. Jeg følte det på samme måten etter en lengre skitur for noen år siden, overgangen er stor og inntrykkene og opplevelsene må fordøyes:)

For et par dager siden satt jeg på Hurtigruten på vei sørover  til Tromsø, og prøvde å slappe av og sove litt. Det ble bare små powernaps før jeg igjen var  lys våken.  Vi er blitt vant til å bare sove noen få timer i døgnet, og det har egentlig funket veldig fint for min del – Det tar vel litt tid å komme inn i vanlig rytme igjen, hehe:). Det var forresten morsomt å se Lopphavet fra Hurtigruten og tenke på at vi for bare noen dager siden rodde over der i litt ruskete forhold med overlevelsesdraktene på.

I natt opplevde jeg også noe merkelig/morsomt: Jeg sto opp midt på natten og kikket ut vinduet- rett ut i en bakgård i Oslo…- Hvor i helvete var jeg hen?  -Og hvor var båten?.. . Hadde vi fortøyd den skikkelig, eller lå den og slo mot steinene??… Det tok en del sekunder før jeg kom ut av drømmen og skjønte at turen var over!

En tur som denne kan høres uansvarlig og farlig ut. Spesielt folk som kjenner havet og vet hvor lunefullt det kan være, har vært skeptiske til denne turen. Slik velbegrunnet skepsis skal man ha respekt for!

Vi fant det likevel forsvarlig å legge ut på denne turen, fordi vi visste at det lot seg gjøre. Vi tok imidlertid en del nødvendige forholdsregler; Vi sørget alltid for å prate med lokale fiskere og sjømenn som hadde lokalkjennskap til de farvannene vi befant oss i. Vi hadde også  løpende kontakt med værmeldingen i hhv Bergen og Tromsø. Dessuten lærte vi oss etter hvert å lese værtegn, så vi kunne vurdere om kryssingen av et åpent havområde ville være fornuftig eller ikke. Dersom man har hodet og fornuften med seg,  reduseres de farene som kan oppstå på en tur som denne,  betraktelig.

Roturen vår  startet med en brå læringskurve på Sørlandet og Jæren. Vi fikk en pangstart med mye vind og sjø. Vi hadde heldigvis testet båten på forhånd og visste at den tålte en del. Likevel fikk vi noen døgn på land mens uværet sto på. Det stresset oss litt at vi bare etter få dager på sjøen ble tvunget i land. Men vi klarte å bevare fornuften, og holdt oss i land mens uværet sto på. Ruskeværet vi fikk utenfor Jærens rev er vel kanskje den tøffeste etappen vi hadde mht vær. Her rant flere bølger over ripen. Vi følte det var litt på grensen, men det var likevel aldri farlig.

Kort oppsummert vil jeg si at den flotteste naturen langs norskekysten finnes på Helgelandskysten i Nordland. Her kunne vi ro innaskjærs omgitt av majestetiske fjell og små holmer med lune viker. Vi hadde også et flott dyreliv rundt oss, med blant annet sel, niser og lundefugl.

Turens lengste etappe gjorde vi fra Kjerringøy som ligger litt nord for Bodø, og til Ramsund som ligger rett sør for Harstad. 75,3 nautiske mil (140 km) er en seig og lang etappe! Underveis i etappen ble Vegar syk, så vi ble nødt til å ta noen dagers hvile på hytten vår i Harstad. Når først noen skulle bli syk, var det et greit tidspunkt å bli syk på. Faderen disket opp med full forpleining for oss på hytten, og sykdommen forsvant raskt.

Ellers må det nevnes at vi stort sett har møtt trivelige og imøtekommende mennesker på turen.  Når man kommer roende på denne måten blir folk gjerne nysgjerrig  og veldig hjelpsomme. Så takk så mye for overnatting i nøst, samt gode råd fra alle de vi har truffet langs kysten. Listen er lang, så jeg  begynner ikke å nevne noen navn her.

Det er likevel noen personer som må takkes spesielt i forbindelse med denne turen:

Anders Engelstad har laget nettsiden Roturen.com. Uten hans hjelp hadde vi aldri fått en så tøff og oversiktelig nettside. Både meg, Bård og Vegar er relativt inkompetente når det gjelder data. Det sier sitt at jeg, som på på videregående var klassens desidert tregeste når vi skulle lære ”touchmetoden”, (lærte den forresten aldri) var roturens dataansvarlige…  Anders er webdesigner av yrke, og vi er utrolig fornøyd med det arbeidet han har lagt ned i nettsiden!! Tusen takk Anders:)

En takk også til mamma og pappa som har sittet bekymret hjemme mens jeg har vært ute på nok en lang egotrip av en tur….

Fiskeren Alfred fra Honningsvåg, som hentet oss ved Nordkapp, fortjener også en spesiell takk. Han er et uvanlig positivt menneske, og virkelig en resursperson i Honningsvåg. Han sier aldri nei når noen ber ham om en tjeneste.

Tilslutt en takk til kjæresten min, Stine! Thorvald Jacobsen, som selv rodde samme strekket som oss for 20 år siden, skrev i gjesteboken vår at: ”Nå gjelder det å takke damene deres for friheten dere fikk til å dra på denne turen.”  -Så det gjør jeg nå; tusen takk Stine, for at du har støttet meg og gitt din fulle aksept til denne turen. Det er veldig viktig med støtte på hjemmebane for å kunne dra på en slik tur.

Mange har i forbindelse med denne turen stilt oss spørsmålet: ”Hvorfor gjør dere det?”

Det er ikke like lett å gi en rasjonell grunn for hvorfor. En klatrer som skulle forsøke å bestige Mt. Everest på 1930-tallet ga følgende svar på spørsmålet: ”Hvis du stiller et slikt spørsmål, har du ingen forutsetninger for å forstå svaret.”

Jeg skal ikke svare så flåsete og eplekjekt på spørsmålet. Min motivasjon for turen var ganske enkelt de fysiske og mentale utfordringene som lå i det å ro Norge på langs. Med lange dager på lesesalen i Tromsø trenger jeg å føle at jeg lever litt innimellom. Derfor er det godt å komme ut i naturen på denne måten, og leve et enkelt liv med enkle midler. Det har en stor verdi for meg!

Underveis på roturen tenkte jeg at det kom til å bli lenge til neste tur. Men etter at jeg kom hjem har jeg allerede begynt å tenke på nye utfordringer og prosjekter… Det blir nok en liten stund til, men jeg må nok tilbake til det enkle livet litt innimellom, for å skape en kontrast til det vanlige siviliserte livet

Tøft at så mange har fulgt turen vår forresten, veldig kjekt å lese alle hilsenene i bloggen og gjesteboken!!!

Mvh Tor Aamodt Wigum.